Hvordan Jeff Dunhams offensive dukker ble stemmen til Trumps Amerika (2023)

Jeff Dunham er på topp. Han har nettopp spilt for et utsolgt publikum i Texas-byen San Antonio. Enhver annen buktaler ville vært fornøyd med et publikum på noen hundre, kanskje i sine villeste drømmer tusen. Men Dunham og dukkerne hans trakk inn hele 19 000 fans – og hver og en av dem så ut til å ha hatt en utrolig morsom kveld.

«Andre komikere,» sier han, «må klør seg i hodet og tenker: «Hvordan i helvete skjer dette?» Det er som romvesener så ned og sa: «Her er hvordan vi skal ødelegge jorden. Vi vilgjør en reality-TV-fyr til president– som 60 % av folk hater – og så, her er noe merkeligere, vi vil gjøre denne buktalerfyren så vellykket at han selger ut stadioner.»

Dunham er ingen barneunderholder. Dukkene hans er dysfunksjonelle, stygge munn og uforskammet stereotype, fra Seamus den fulle irske babyen til José den meksikanske immigranten og Achmed den jihadistiske selvmordsbomberen. Dunham har blitt et komisk fenomen, ettersom alle anklager om rasisme, sexisme og homofobi avviser. Han har ikke bare Guinness verdensrekord forde fleste solgte billetter til en standup-komedieturné– 2 meter over 386 arenaer – han er også rangert av Forbes som en av de best betalte komikerne på planeten, der oppe medJerry Seinfeld,Chris RockogAmy Schumer.

Videoene hans har fått 1 milliard visningerpå YouTubeog showene hans på NBC, Comedy Central og Netflix topper jevnlig rangeringene. Så stor er Dunham at han i september i fjor fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ingen liten prestasjon for en mann som kaster stemmen sin for å leve. Det er ikke noe som kunne ha skjedd medKeith Harris og Orville the Duck.

Ikke siden Edgar Bergen – buktaleren som ble filmstjerne på 1940-tallet – har kunstformen vært så populær. To av de tre siste vinnerne avAmerika har talenthar vært buktalere. Det er en ny generasjon på vei, sier Dunham: «Vi var gutta de dyttet ut på scenen med det lukkede teppet mens headlinerne gjorde seg klare. Vi var alltid sideshowet, de små gutta, den billige, enkle underholdningen.»

Ikke nå lenger. Dunhams karakterer nyter å smile til liberale og utskjære politisk korrekthet. Alter ego Det er Walter, en pensjonert, gretten gammel mann hvis slagord er: «Hold kjeft!» Og Peanut, en furry lilla skapning fra en liten mikronesisk øy som er hyperaktivt irriterende. De to traver ut uhyggelige kommentarer om kvinner og latterliggjør utenlandske aksenter. I mellomtiden håner Seamus alkoholisme, og Achmed spøker om jomfruer i paradis og håner sin homofile sønn.

"Folk anklager meg for å bruke dukkene som et kjøretøy for å skyte av gårde om min egen tro," sier Dunham, "eller for å fortelle forferdelige vitser som jeg tror på. Men det er ikke det i det hele tatt. Det karakterene gjør er å gi deg en lisens til å gå litt lenger enn du ville gjort som menneske, rett og slett fordi de ikke er ekte."

Dunhams publikum, etter de utallige klippene på nettet, består for det meste av hvite amerikanere. Det er de som fnyser, for eksempel når den ettbeinte José Jalapeño-dukken erklærer at han ikke kan vise det grønne kortet sitt fordi han har lagt det igjen i det andre beinet. "Aldri gjør narr av store grupper av mennesker," sier Dunham. «Gjør alltid narr av enkeltpersoner. Jeg tror det er en god tommelfingerregel. Jeg mener, hvis en gruppe mennesker tror eller tenker én ting, er det deres rett. Men hvis du har en idiot fra en gruppe som oppfører seg utrolig dårlig, så fortjener den personen å bli gjort narr av.»

Britiske publikummere vil denne måneden få en sjanse til å bestemme selv, ettersom Dunham kommer for å spille et par arenaspill, i Birmingham og London. Hva vil de gjøre, lurer jeg på, om Dunhams mest beryktede karakter: Achmed den døde terroristen, ettersom hans jihadistiske selvmordsbombere er mer kjent? Et videoklipp – Meet Achmed – har fått 16 millioner visninger på YouTube. I den brøler folkemengden av latter når dukken banner: «Herregud! Jeg mener – Allah for helvete! Stillhet, jeg dreper deg!"

Jihad-karakteren oppsto, sier Dunham, etter angrepet på World Trade Center og den opprinnelig resultatløse letingen etter Osama bin Laden. "Vi visste ikke om han var død eller i live, så jeg tenkte," Du kan ikke gjøre narr av 9/11, det vil aldri være morsomt. Men jeg skal gjøre narr av den fyren, den idioten. Og jeg vet hvor han er – Osama bin Laden er død og han gjemmer seg i kofferten min med alle de andre gutta mine.»

Dunham håndlager alle dukkene. Achmed fremstår som et forkullet skjelett iført turban, med buskete øyenbryn, røde øyne og tykt svart skjegg. Han er hjemsøkende, men likevel barnslig komisk. "Måten jeg skaper karakterer på er å reagere på hva som skjer i verden og komme på noe, noen, som jeg tror andre mennesker vil le av eller identifisere seg med."

Er han noen gang bekymret for at han kan fornærme folk? Dunham insisterer på at han bare fornærmer noen "bitte" mennesker, og legger til at uansett hva han gjør for å fornærme de "3 eller 4%", er det de andre 96% "ler hardest av".

Uvanlig for en amerikansk komiker, støttet Dunham Donald Trump i presidentvalget i 2016 og ga Hillary Clinton en hyllest. Trump, mente han, hadde forretningssansen til å ta USA fremover mens de fleste bare favoriserte Clinton fordi de mente det var "på tide" for en kvinne å bli president. "Du vil slå [de velgerne] i ansiktet," sa han til en radiovert i 2015.

Dunham hevder å ha blitt mer følsom for kritikk i det siste "fordi det har blitt så mye verre". Han innrømmer også at noe av materialet han fremførte tidligere, nå får ham til å "krype litt". Men ellers er han ikke angrende. "Du vil heller ikke miste fordelen din, det er en annen fin linje."

Adoptert av en hengiven presbyteriansk Texas-familie på 1960-tallet og oppvokst som enebarn, sier Dunham at han var en veldig gjennomsnittlig gutt med dårlig selvtillit. «Jeg var ikke god i sport, jeg var ikke populær blant andre barn. Alle andre så ut til å være gode på noe, men jeg hadde ingenting.»

Ting begynte å endre seg i en alder av åtte da han fant en dummy i en leketøysbutikk og lærte å snakke med leppene tett. "Som enebarn var det ingen som fortalte meg at det jeg gjorde var utrolig halt," sier han. "Det fikk barn til å le, og folk sa at det virkelig hørtes ut som dummyen snakket. Så jeg tenkte: «Vel, nå har jeg kanskje funnet noe.»

Dunham, nå 56, har gjort kunsten sin til et merkevare for mange millioner dollar med DVDer, bøker, hettegensere, dukker, til og med sin egen vin. Som bensinmutter har han også bygget opp en enorm samling av biler, inkludert Batmobile kjørt av Michael Keaton som Dark Knight. Restaurert med en Corvette-motor, er den nå gatelovlig. ("Jeg liker biler som starter samtaler.")

Dunham bor i de kjendisfylte vestlige forstedene til Los Angeles medhans kone, en treningsmodell, deres to år gamle tvillinggutter – og dusinvis av dukker. "De har vært hele livet mitt," sier han. Uansett hva folk måtte mene om hans kontroversielle syn på verden, er det ingen tvil om én ting: hans glans som buktaler. Over to timer spiller han flere karakterer, ofte i rask samtale med hverandre, enn det som ser ut til å være mulig fra en enkelt menneskelig stemme. Alt uten å bevege leppene. "Hvert minutt trekker jeg ut en annen fyr, et annet synspunkt, en annen konflikt med meg, så det er som en liten sitcom på scenen som bare fortsetter."

Dunham tar aldri en pause når han opptrer, rører aldri en drink, ikke engang vann. Det har med hastigheten på showet å gjøre, sier han, og dialogen – men også fordi hendene hans ellers er engasjert. Han har måttet lære seg å omstille seg. Han er stolt, sier han, av å ta buktaler til høyder det aldri har vært før.

Selv om Dunham ikke trenger å jobbe mer, er han for hektet på prestasjonens summing. "Det er som å hoppe fra et høyt stupebrett midt på natten med lysene av," sier han. "Så halvveis nede skjønner du at du glemte å sjekke om det er vann i bassenget."

• Jeff Dunhams Passively Aggressive-turnéspiller Birmingham Genting Arena 19. mai og Wembley Arena 20. mai.